Benker, unge kvinner og det offentlige liv

Siden 2021 har vi hatt programmet Young Researchers-in-Residence ved LSE Cities. Det er et betalt program for unge voksne som ser på opplevelsene og behovene knyttet til offentlige rom for unge som identifiserer seg som kvinne. LSE Cities er et forskningssenter ved London School of Economics som ser på hvordan byens fysiske utforming og design påvirker samfunnet, kulturen og miljøet. Vi har slått oss sammen med den veldedige organisasjonen Make Space for Girls, som jobber for at parker og offentlige områder skal utformes slik tenåringsjenter vil ha dem. Vi jobbet med unge mennesker i alderen 16 til 27 år fra sju byer i Storbritannia.

En nærmere titt på hvordan vi opplever offentlige rom
I den lille byen Trowbridge sørøst i England ble det tydelig for oss hvor mye benker har å si. Her knyttes byens to viktigste severdigheter – et ganske nytt handleområde og det historiske sentrumet – sammen av en vakker park. Parken har store, striglede grøntområder og stier mellom trærne, og midt i ligger en liten kiosk hvor man kan kjøpe seg te og en matbit. På mange måter er det en typisk bypark.

Det var under en spasertur i denne parken at en av de unge kvinnene vi jobbet med, påpekte at de fleste benkene er for små til at man kan bruke dem som gruppe, og at hun følte at hun satt «på utstilling» der, siden benkene sto plassert langs de mest trafikkerte stiene. Det er absolutt noe i dette. Selv om mange jenter og ungdommer henger i grupper, enten fordi det er gøy, eller for å føle seg trygge, er benker ofte en flate hvor to eller fire personer kan sitte på linje. Designet med armlener gjør det vanskelig å sitte på noen annen måte enn oppreist. Benkene gjør det ikke mulig å sitte vendt mot hverandre som gruppe, og siden benkene ofte står rett ved en sti, oppfordrer det ikke folk til å samle seg der.

Ved denne parken ligger det et mer skogkledd område, og her finnes det en rund benk. De unge kvinnene likte selve benkeløsningen (fordi den var sosial og gjorde at de kunne samles som gruppe), men plasseringen føltes øde og utrygg. De ville ikke bruke den. Noen benker var for små og for «i glaningen», mens andre var for bortgjemt.

Urban design påvirker sosiale realiteter
Vi hørte lignende historier gang på gang. Om hvordan enkelte benker «ikke er for oss», og at det kunne være konteksten, men også designet, som ga folk denne følelsen. Imidlertid mente alle de unge kvinnene vi jobbet med, at benker var veldig viktig for dem. De ville ha flere benker, og sosiale sittegrupper langs handlegater og i grøntområder. Siden de fleste unge kvinnene vi jobbet med, ikke benyttet seg av ungdomstilbudene i det offentlige rom, som fotballbaner og skateparker, fant vi i forskningen vår at benker var det tilbudet de brukte mest, og et helt sentralt samlingssted. En ung kvinne sa det slik: «Det jeg bruker mest, er benker, jeg bruker ikke ballbinger og sånt.» Benker ga dem ikke bare anledning til å sitte og prate, men også – for tenåringer, som ikke har samme kjøpekraft som voksne – til å gjøre det gratis.

Det forskningen viste, er at den tilsynelatende banale benken er uunnværlig i hverdagen vår, og ikke minst i hverdagen til unge mennesker. Man kan si at benker og lignende gjenstander er samfunnets artefakter. De er ikke statiske kulturprodukter, men er i stand til å reflektere det sosiale livet vårt. For eksempel demonstrerer en vanlig benk samfunnets syn på hva som er et passende antall folk som treffes, en passende måte å sitte på (oppreist), og en passende type bruker. Som en ung kvinne vi jobbet med, sa: «Størrelsen på benker er viktig, for det avgjør hvem som setter seg der.» Men viktigere enn dette er at gjenstander ikke bare speiler samfunnet: De forsterker, normaliserer og befester sosiale realiteter. For eksempel kan en typisk benk spre tanken om at vi ikke ønsker at store grupper samles, eller at det er helt forferdelig feil å sitte henslengt i stedet for å sitte pent ute blant folk.

Derfor har benker også vært en kilde til konflikt. Mange steder er det vanlig at benker fjernes – under påskudd av sikkerhetshensyn – når man har inntrykk av at det foregår antisosiale aktiviteter i lokalområdet, eller når de brukes av grupper som myndighetene anser som «uønsket» (for eksempel tenåringer eller folk med ustabil bosituasjon). Det er også vanlig at benker enten får lagt til armlener, eller at de erstattes av vinklede sitteflater, i et forsøk på å holde personer med ustabil bosituasjon unna. De resulterende konstruksjonene (eller manglende konstruksjonene) er fiendtlige, og disse bymøblene gjør det mulig å fortsette å ekskludere grupper fra felleskapet – på bekostning av å kunne ta del i samfunnet og retten vår til å bruke det offentlige rom. De feministiske urbanistene Chris Blache og Pascale Lapalud sa det godt: «Byplanleggere og politikere har en tendens til å fjerne benker når de oppfattes som en kilde til konflikt, heller enn å legge til rette for inkluderende og blandet bruk.»

Inkluderende design Så hvordan kan vi se for oss en bedre, mer inkluderende og hyggeligere benkepolitikk?

Det er ikke mulig å «designe vekk» sosiale realiteter som ekskludering, aldersdiskriminering eller kjønnsdiskriminering bare ved å ha sosiale benker – på samme måte som vi ikke kan designe vekk lovbrudd ved å fjerne en benk. Men vi kan anerkjenne at sosiale problemer forsterkes gjennom den materielle og fysiske verdenen vår, og at dette gjør folk oppmerksomme på om de er inkludert eller ikke – og på hvilke vilkår. Det å designe en morsom og sosial benk for en gruppe unge kvinner kan gi dem en helt ny opplevelse av området de bor i.

---------------

Dr. Julia King og Olivia Theocharides-Feldman ved LSE Cities har samarbeidet om en rekke prosjekter, inkludert Making Space for Girls, Spencer’s Park Engagement Programme og Young Researchers-in-Residence. Julia har bakgrunn som arkitekt, mens Olivia er antropolog. De jobber også sammen ved Julia King and Associates (JK&A), hvor de har spesialisert seg på å utvikle designbriefer, skape engasjement i lokalsamfunn og utvikle deltagende design. De utvikler verktøy og prosesser som gjør det mulig å innhente innspill til design- og planleggingsprosessen fra forskjellige grupper, slik at et større mangfold er med på å forme offentlige rom på oppfinnsomme og rettferdige måter.